Etter å ha flyttet fra Palestina til Norge i 2012, har Ghada bygd opp et nytt liv som helsefagarbeider og frilanser her, samtidig som hun har beholdt en sterk tilknytning til sitt hjemland. I dag er hun på et ettårsoppdrag på Vestlandet gjennom Emploi.
– Å flytte til Norge var ikke det enkleste valget i livet mitt. Det handlet ikke bare om å lære et nytt språk, men også om å forstå en ny kultur, og starte på nytt med nye venner og nettverk, forteller hun.
Veien inn til frilansarbeid
Siden 2020 har hun jobbet som helsefagarbeider, og i 2023 tok hun steget inn i frilanslivet – en beslutning hun ikke angrer på. Drømmen var egentlig å bli sykepleier, men karakterkravet i norsk ble en hindring. I stedet tok hun utdanning som helsefagarbeider – et valg som også ble inspirert av hennes personlige liv.
– Jeg har en bror med psykisk utviklingshemming, og jeg hjalp ham mye da han bodde hjemme. Det føltes naturlig for meg å fortsette å hjelpe mennesker med behov for støtte, sier hun.
Ghada (til venstre) på fjelltur sammen med sin hund og venninne
Hva inspirerte deg til å velge frilansarbeid fremfor en fast stilling?
– Jeg hadde en 100 % fast stilling i flere år, men kom til et punkt der jeg trengte forandring i livet – litt mer spenning, og ærlig talt, bedre lønn. Jeg jobbet en sommer sammen med vikarer fra et byrå, og det motiverte meg til å prøve frilanslivet.
Først tok jeg permisjon i seks måneder for å teste det. Etter tre måneder sa jeg opp den faste jobben, og siden da har jeg jobbet som vikar via bemanningsbyrå. Jeg stortrives.
Hva er de største fordelene med å være frilans-helsefagarbeider?
– Den største fordelen er friheten til å velge oppdrag. Man kan lese beskrivelsen og selv vurdere om det passer for en. Det gir en helt annen fleksibilitet.
Hvilke utfordringer møter du i arbeidshverdagen som frilanser?
– Jeg har aldri hatt problemer med å møte nye mennesker – det synes jeg bare er kjekt. Men det som kan være utfordrende, er å måtte bevise hva man er god for hele tiden og bygge tillit på nye steder.
Er det utfordrende å være borte fra dine nærmeste lenge? Hva gjør du for å håndtere det?
– Ja, det kan være veldig utfordrende til tider. Men jeg er flink til å holde kontakt, og jeg prøver å reise på besøk når jeg har mulighet. Akkurat nå jobber jeg på en skole, og har fri hver gang skolen har ferie – det er en luksus, og det gjør det lettere å planlegge turer til venner og familie.
Et liv i to verdener
Ghada lever et liv i bevegelse mellom Norge og Palestina. Reisen hjem til familien er svært lang og krevende, men utrolig viktig for henne. Videre deler hun tanker om tilhørighet, verdier og sterke inntrykk fra den seneste reisen til hjemlandet.
Hva betyr det for deg å kunne besøke familien din i hjemlandet ditt?
– Det betyr veldig mye – egentlig alt. Mange spurte meg om jeg turte å reise, med tanke på situasjonen der. Men jeg svarte at jeg tar det som det kommer. Jeg kan ikke leve med å være redd for å besøke familien min.
Ghada skriver: Her hadde vi familiesamling dagen før jeg skulle reise hjem. Vi feiret bursdag for både meg og min tante. Her er mine besteforeldre, onkler, tanter, søster og søskenbarn. Dette er kanskje bare 1/4 del av familien. For og si det sånn; det var ikke enkelt å få hele den flokken til å sitte i ro for å ta bilde (foto: Ghada Khamis).
Hvordan var det å være der nå, sammenlignet med tidligere besøk?
– Man merker at livet er mer stressende, men samtidig så går det videre. Folk tar én dag av gangen, de tar livet som det kommer. For eksempel kan det den ene dagen ta én time å reise mellom to byer, mens det neste dag kan ta opptil seks timer – fordi grensene er stengt.
Det finnes mange små grenser mellom byene, kontrollert av den israelske okkupasjonsmakten. Det høres kanskje veldig rart ut, men det er helt sant. Dette gjør det vanskelig og tidskrevende å forlytte seg og reise rundt som palestinsk.
Man kan heller ikke reise direkte til landet. Da jeg dro i påsken, måtte jeg mellomlande i flere land, før jeg endelig kom til Jordan klokka fire på morgenen. Derfra tok jeg taxi til grenseovergangen og ventet til den åpnet klokka åtte. Jeg kom fram til Palestina klokka ni – etter over 29 timer på reisefot, uten søvn. Så lenge jeg kan huske så har det alltid vært utfordrende å reise til Palestina, dette har ikke skjedd nå nylig. Slik har det vært helt siden starten av okkupasjonen av landet.
Fra en handlegate i Palestina (foto: Ghada Khamis)
Er det noe spesielt du så eller opplevde på reisen som gjorde sterkt inntrykk på deg?
– Bestefaren min sa noe som virkelig traff meg. Vi satt i stua og så på nyhetene, og så sa han: «Som palestiner er du ikke verdt noe.»
Da jeg spurte hva han mente, svarte han: «Se på alt som skjer, men verden beveger seg ikke for å stoppe det.»
En annen sterk opplevelse var da jeg skulle besøke Al-Aqsa-moskeen i hovedstaden Jerusalem. Det er en religiøs plass som burde være åpen for alle, men jeg måtte vise visum for å få passere muren som den israelske okkupasjonsmakten har satt opp. Denne muren skiller områdene og kontrollerer hvem som får passere. Den blir kalt «den rasistiske muren». Ikke alle palestinere får komme inn – selv om det er et hellig sted.
Al-Aqsa Moskeen i Jerusalem (foto: Ghada Khamis)
Hva savner du mest med Palestina når du er i Norge – og hva setter du mest pris på her?
– Det som jeg savner mest fra Palestina er de varme familiesamlingene, og deres nærhet.
Det jeg setter mest pris på i Norge, er at det her finnes menneskerettigheter og arbeidsmuligheter.
Er det noen verdier eller tradisjoner fra Palestina du tar med deg inn i hverdagslivet og arbeidet ditt her?
– Absolutt. Utholdenhet og standhaftighet i hverdagen, og tilfredshet, generøsitet og gjestfrihet. Jeg bryr meg om verdier, ærlighet og respekt for de eldre – og ikke minst lager jeg masse god palestinsk mat.
Ghada og hennes bestemor (foto: Ghada Khamis)
Et håp for fremtiden
Ghada bærer med seg et sterkt engasjement for rettferdighet og en dyp kjærlighet til sitt hjemland. I denne delen deler hun sine håp for framtiden, hva hun ønsker at flere skal forstå om Palestina, og hvordan vi kan vise solidaritet – som medmennesker.
Hva skulle du ønske flere nordmenn visste om Palestina og menneskene der?
– At vi ikke bare er ofre i nyhetene.
Vi er mennesker som elsker livet, som ler, drømmer, jobber, elsker barna våre og streber etter å leve et liv med verdighet, som alle andre mennesker i verden.
Fra gamlebyen i Jerusalem (foto: Ghada Khamis)
Palestina er ikke bare krig og ødeleggelse, men en sivilisasjon som er tusenvis av år gammel.
Vi hater ingen, men vi krever rettferdighet. Mange nordmenn hører om «hat», men vi hater ikke. Vi krever bare vår frihet, våre hjem og vår rett til å leve uten frykt.
Vår arv er rik og vakker – fra mat til broderi, poesi og musikk. Palestina er et land med kultur og skjønnhet, ikke bare et land med smerte.
Solidaritet trenger ikke å være politisk. Det er nok å være en person som tror på sannhet og rettferdighet. Å stå sammen med Palestina er ikke hat mot noen, men snarere solidaritet med et folk som er fratatt sine grunnleggende rettigheter!
Ghada sammen med sin søster og sine brødre.
Hva gir deg håp, både i møte med livet her og når du tenker på hjemlandet ditt?
– Det som gir meg mest håp, er at uansett hvor vanskelig situasjonen er, så vil aldri mennesker slutte å kjempe for det de tror på. Det finnes et håp i kampen for rettferdighet, i ønsket om fred og lengselen etter en bedre fremtid. Det gir meg håp å vite at til tross for de enorme utfordringene, er det alltid folk som tror på en annen virkelighet, en som er mer rettferdig og fredelig.
Hva ønsker du at vi i Norge skal vite eller forstå bedre om det som skjer i Palestina akkurat nå?
– Det er vanskelig å svare på, for det er så veldig mye jeg ønsker forklare. Det er mange som spør meg om det som skjer i Palestina og hva årsaken er – om det skyldes religion, fattigdom eller rikdom. Svaret er at alt dette handler om politikk, ikke religion. I Palestina har muslimer og kristne alltid levd side om side i samme nabolag, og det var ingen konflikter av noe slag før sionismen kom.
Det handler om grunnleggende rettigheter som blir fratatt det palestinske folk. Det finnes en mur som skiller palestinske områder fra israelske, og som begrenser vår frihet. Det som skjer i Palestina kalles etnisk rensning – spesielt det som skjer i Gaza nå!
Den rasistiske muren som kontrollerer og begrenser hvem som får passere mellom byene. Palestinske kunstnere og artister bruker å dekorere veggen med viktige hendelser eller meningsfulle budskap som fremmer deres sak (foto: Ghada Khamis)
Er det noe vi som kolleger eller samfunn kan gjøre for å vise støtte og solidaritet på en god måte?
– Jeg vil si at Norge er et av landene som har vist mest støtte til Palestina – og det setter vi utrolig stor pris på.
Å støtte boikott og sanksjoner mot Israel er en effektiv måte å legge fredelig press på den ulovlige okkupasjonen gjennom økonomi og kultur.
Mange kjenner dessverre ikke til sannheten på grunn av at medienes skjeve fremstilling.
Det aller viktigste er å aldri slutte å snakke om saken. Det gir håp til folk, og spesielt de i Gaza. Det viser at de er verdt noe. Del pålitelig informasjon om den palestinske saken, vær våken og engasjert. Det betyr mer enn man tror.
Solidaritet trenger ikke være politisk – det handler om å tro på rettferdighet!
Vi takker Ghada så mye for at hun ville dele sin historie og sine erfaringer med oss!
Vi setter utrolig stor pris på det, og ikke minst for at hun er en del av #Emploidreamteam 💪🧡
